Kampsportshistoriker og kampsportsutøver
Jeg har tidligere skrevet at Fall Guys: The Barnums of Bounce av Marcus Griffin er en problematisk kilde. Mens Griffin har innsidekunnskap på grunn av sin tid på reklamekontoret i Buffalo på 1930-tallet, han skrev boken med det formål å hevne seg mot promotørene som sparket ham. Boken inneholder faktainformasjon blandet med interessant
James Hiram McLaughlin har utmerkelsen som den første amerikanske profesjonelle bryteren. Mens folk kjempet profesjonelt før McLaughlin, han var den første som tjente et profesjonelt levebrød fra bryting. McLaughlin begynte å bryte profesjonelt inn 1860 på 16 år gammel, men borgerkrigen avbrøt karrieren hans i noen år. McLaughlin begynte å bryte inn igjen 1866. Av 1877,
In the early 1920s, Christos Theofilou begynte å bryte som Jim Londos etter flere år som gimmicky “Wrestling Gipser”. Londos skjønte sannsynligvis ikke at navneendringen ville være det første skrittet til at han ble den største billettkontorattraksjonen i profesjonell bryting på 1930-tallet. Det andre trinnet var hans fremvekst som en hovedbegivenhetsbryter i St. Louis. Født i
Juli 4, 1922, Alan Eustace mottok skuddet sitt i World Heavyweight Wrestling Champion Ed “Strangler” Lewis. Eustace, Kansas-mesteren, vunnet en kvalifiseringskamp med “Farmer” Bailey i mars 1922 for å kvalifisere seg til kampen med Lewis. 31-år gamle Eustace var på samme alder som “Strangler” Lewis, men Lewis var langt mer erfaren. Debuterer kl 14 år,
Jeg ble nylig beæret over å være gjest på The Martial Culture Podcast. Trener Rene Driefuss og Matt Peters var utmerkede verter. Jeg nøt virkelig tiden min på podcasten deres. Vi snakket om en av bøkene mine, Gotch vs. Hackenschmidt: Kampene som skapte og ødela spesielt legitim amerikansk profesjonell bryting. However, vi snakket generelt om historien
Siden dens fremvekst som en tilskuersport i andre halvdel av 1800-tallet, promotører og brytere var under en sky av mistanke om at de jobbet med kampene sine. Mens profesjonell bryting etter hvert nesten utelukkende ville bestå av iscenesatte utstillinger, mange, om ikke de fleste, av kampene var legitim konkurranse før 1915. Promotorer og brytere gikk bra
In early 1915, Sam Rachmann promoterte New York International Wrestling Tournament med den hensikt å erstatte den pensjonerte verdensmesteren i tungvektsbryting Frank Gotch. Rachmann trodde ingen kunne beseire Aleksander “Alex” Åberg, Rachmanns håndplukkede etterfølger til Gotch, i gresk-romersk bryting. Rachmanns utfordring var catch-as-catch-can var den dominerende brytestilen i Amerika. For å komme rundt denne utfordringen, Rachmann rekrutterte internasjonalt
I 1922, fremtidige verdensmester i tungvektbryting Jim Browning begynte sin karriere i Kansas. Browning flyttet fra hjembyen Verona, Missouri in 1921 å trene for en profesjonell brytekarriere. Tom Law, Wichitaen, Kansas promotor, overvåket Brownings trening. By May 1923, Browning var allerede i hovedarrangementet på mindre show. På en Augusta, Kansas kort, Browning kjempet
På Mars 3, 1922, Og “Strangler” Lewis gjenvant World Heavyweight Wrestling Championship fra Stanislaus Zbyszko. Denne begivenheten markerte begynnelsen på en av de mest dominerende profesjonelle brytingene i historien. Manager Billy Sandow, Verdensmester Ed “Strangler” Lewis og treningspartner/fremmende geni Joseph “Toots” Mondt, kjent som “Gold Dust Trio”, dominerte sporten de neste seks
In the early 1920s, Billy Sandow overbeviste Georgia-promotøren Tom Law om å flytte til Wichita, Kansas og utvikle området for fremtidige brytingshow. Det amerikanske Midtvesten ville være en betydelig inntektsgenerator for Gold Dust Trio, som Sandow ledet med verdensmester Ed “Strangler” Lewis og salgsfremmende geni Joseph “Toots” Mondt, på 1920-tallet. Lov ville produsere to